Ole vil ikke dele.

Ole liker ikke å dele.  Derfor er Ole dum.

Emma finnes! ... Men ikke egentlig.

Det var egentlig bare det jeg hadde å si om saken.

Jo! Og at jeg har gitt henne tre nye venner nå, så jeg syntes ikke hun kan være sint på meg.

Ha! Så det så!

Ole er dum, selv om jeg er i godt humør og det strengt tatt er ham som har satt meg i dette humøret. 

Ole skal gjøre alt kompliser hele tiden, og spør du ham om noe, svarer han ved å fortelle deg om atomer og algoritmer, og viser deg en Rubiks kube.

Derfor er Ole dum.

Marte uten "H"

Marte skriver navnet sitt uten "H". Hun er veldig liten og har dysleksi. Dessuten har hun nesten ikke pupper. Men det er greit, for hun er supertynn, og veldig snill. Sånn "ÆÆÆ, hun er så søt at jeg får diabetes og må sitkke meg selv med insulinsprøyter nåååååå!" 

Marte uten "H" har en ponni. Det gjør meg glad.

(Det er gåseøyne rundt H-en fordi det irriterer Ole.) :)

Marte har også en bil, denne bilen heter Bergliot og tar oss gjevnlig med til kongsberg.

Dette er det jeg foreløpig har å si om Marte uten "H", selv om det nok er mye mer å si.

PUNKTUM.

Ole liker ikke at jeg skriver punktum i tittlene mine... Derfor skal jeg fortsette med det, fordi det er gøy å gjøre Ole irritert. (Dessuten mumler han mindre når han er sint, og man har faktisk muligheten til å forstå hva han sier.)

Ole liker heller ikke at jeg legger inn paranteser på helt tilfelidige steder. (Som her for eksempel)

Og jeg kommer aldri til å si unnskyld! ALDRI!!! (<----Haha! Tre utropstegn)

Ps. Reken er funnet, og det er ingen nyrer på e-bay.   :)

Vetle har skjegg.

Men ikke hel-skjegg. Dette er Vetles store tragedie. Fordi Vetle setter nesten hele sin stolthet og selvtillitt i skjegget sitt, som, riktig nok, er stort og bustete, og ganske awsome for en på hans alder. Men nå har det seg slik at det mangler bittelitt skjegg akkurat der hvor barten og skjegget skal møtes, og dermed har han ikke hel-skjegg. 

Vetle liker ikke at du påpeker dette. Faktisk liker ikke Vetle at du nevner noen av kompleksene hans. Som ironien i navnet hans, for Vetle er ikke liten i det hele tatt. Faktisk er han stor og rund, og minner bittelitt om nissen. Om du skulle slumpe til å nevne noen av disse tingene, blir Vetle veldig sinna, (Åh! Så sinna!). Da kommer en liten mann med en liten nål, som bor inni Vetle fram, og stikker ham, så han blir helt rød og sier "Mghiiiii!"

Dette er svært underholdende å se på, så underholdende at man gjerne provoserer fram et lite annfall. Men pass deg, det kan hende han tar deg på nakken...

Ole gir meg prestasjonsangst...

Ole gir meg prestasjonsangst. Jeg blir dummere når han stiller meg spørsmål...

Derfor er Ole dum...

Jeg er ikke Ole.

Det har nylig gått opp for meg at navnet på denne bloggen kan være noe misledende. Jeg er da altså -ikke- Ole. Ole er en fysikknerd med langt hår (uten samvittighet), som fortiden bebor samme bygg som meg selv. (Jeg refereres gjerne til som Trappetrollet eller Bergensersatan) Uansett, hvorfor Ole er dum kommer til å bli klart etter som jeg skriver på denne bloggen. Jeg kan blandt annet nevne hans nærmest groteske trang til å rette på -alle- skrivefeil han kommer over. Uansett hvor mange ganger du forteller ham at du har et problem med rettskriving. Ikke bare skal han rette deg, han skal rette på deg på en umåtelig slem, og grotestk sarkastisk måte, som får denne stakkers Bergensersatanen til å gråte. Dessuten skyter han meg når vi spiller Left 4 Dead!

Reke savnet!

I dag har jeg mistet en venn. Som i at jeg virkelig ikke aner hvor hun er. Vi mistet da denne sørlands-reken i Oslo et sted, og nå finner vi henne ikke. Slik går da hendelsesforløpet: Et stk østlandsk Kråkebolle finner ut at hun trenger sko, disse skoene tenker hun at hun kan finne i Oslo et sted. Så da drar vi, hele pakket, avgårde til landets hovedstad.  Her farter vi rundt som ildere på speed, til dess bena mine slutter å sammarbeide. Da delte vi lag, jeg og de to Martene gikk for å drikke brus, og Kråkebollen og Reken gikk avgårde for å handle... jeg vet ikke hva. Uansett, ett eller annet sted langs veien bestemte vår kjære Kråkebolle seg for å forlate Reken på platekompaniet (Noe som forsåvidt er greit siden vi lever i det 21. århundret og mobiltelefoner er relativt vanlig). Men her går det gale. Reken ringte meg, men distre som jeg er, sjekket jeg ikke telefonen før to timer etter hun ringte. Og nå, tilbake på skolen, aner vi ikke hvor hun er. Vi har ringt, men hun tar ikke telefonen. Vi prøvde å bryte oss inn på rommet hennes, men det viste seg å være vanskeligere enn man skulle tro, særlig siden vi prøvde å bryte oss inn på feilt rom.

Men nå er altså vår kjære Reke borte, og vi står igjen med to muligheter: Enten er Reker særdeles pissed off på både meg og nevnte Kråkebolle, eller så vil vi finne nyrene hennes på e-bay i morgen.